Vi skal være hundre prosent ærlig med dere: Alt vi forteller nå er løgn. Eller, ikke alt. Det er ikke sant. Noe av det stemmer. Men noen ganger er det som er mest sant minst ærlig, og det som er minst ærlig mest sant.
Vi skal alle dø. Det har vi til felles. Likevel har vi alle vårt eget personlige forhold til døden. Noen har fått revet sine kjære fra seg, og noen har kanskje funnet sammen igjen i tomrommet etter dem de har mistet. Noen ser på døden som en ny begynnelse, for andre er det den definitive slutten. Det er noen som velger å ende livet, og noen gjør alt de kan for å forlenge det. Noen står til og med opp fra de døde, angivelig. Vi konfronteres med døden hver eneste dag i nyheter om krigen i Ukraina, og vi ser filmer med dødsscener så utmalende at vi går numne ut av kinosalen. I London sto hundretusener av mennesker i kø i utallige timer for å se kista til den avdøde dronninga. Døden er statistikk når et land på andre siden av kloden rammes av jordskjelv, den er en tom stol ved middagsbordet når familien samles på julaften, og den er minnestund utenfor ‘London Pub’ og ‘Per på hjørnet’ en dag sent i juni. Døden er uendelig og endelig på samme tid, den er individuell og universell, skremmende og fascinerende, lys og mørk, den er alt og ingenting.
I forestillingen Arbeidstittel: Dødsdans møtes fem unge scenekunstnere for å snakke om døden, reflektere rundt den, tenke på den, skrive om den, danse til den, og kanskje til og med fornekte den.
Medvirkende:
Arjan Nilsen, Stine Elverhøi Johnsen, Ingrid Myhre Løvik, Trine Flinder Haraldsen, Andreas Koschinski Kvisgaard.
Musikk av William Kjeldsberg.
Dørene åpner kl. 19
Forestillingslengde: 1 time
Scene: Oslo Nye Cafescenen
Tid: 17. juni kl. 19.30
